22. august slipper No. 13 ska-supergruppa Hopalong AKAs nye album «Jeg tror ikke jeg har sjel». Vi ba vokalist Aslak Borgersrud fortelle om bandet og den nye plata.
Hvem er egentlig Hopalong AKA og hvordan ble bandet til? Gi oss hele historien!
– OK, det som skjedde var at... Hopalong Knut var verdens beste norskspråklige ska-band på 2000-tallet. De spilte land og strand rundt og rocka absolutt alle scener i Norge så inn i granskauen. Du må være litt gammal for å huske det, men når du hørte den «Så æ tar dæ med mæ hjem og så koke æ suppe på dæ», da kunne du være bombesikker på at absolutt alle på hele festivalen hoppa så jævlig opp og ned. Uansett om de hadde hørt låta eller ikke før. Nei, det var et helt latterlig heftig band. Vi i Gatas Parlament møtte dem mange ganger og var så jævlig misunnelig på hvor rå de var live. Sjøl om vi, i all beskjedenhet, var ganske jævla rå vi og.
– Men, som med alt som er vidunderlig vakkert her i livet, så døde det litt bort. Hopalong Knut slutta å lage flere skiver, og slutta å spille konserter. Og jeg, Aslak, slutta i Gatas Parlament. Fikk meg dagjobb og begynte å skrive dritt om politikere i avisa. Du veit, sånn man gjør når man blir voksen.
– Så var det under pandemien at vi plutselig fikk overtenning alle sammen. Vi var så inni helvetes lei av å sitte hver for oss og gjøre ingenting. Så vi fant ut at vi skulle lage en låt. For moro skyld. Så balla det på seg, hvis det er lov å si.
For de som ikke catcher det – forklar bakgrunnen for navnet Hopalong AKA?
– Man skal ikke forklare for mye her i verden. Men da The Specials bytta ut litt folk, fikk ny vokalist, og begynte å lage låter som «Free Nelson Mandela», da skifta de navn til The Specials AKA. Nå er det nye aparteid-regimer å protestere mot. Nye låter å skrive. Og jaggu har ikke Hopalong fått seg en ny vokalist også. Nemlig meg!
– OK, det er stormannsgalskap. Sjølsagt er det det. Men stormannsgalskap kan få deg langt for tida.
Hva er nytt på den nye plata? Vil folk merke noen forskjell fra Hopalong Knut og Samvirkelaget?
– Samvirkelaget var to band som møttes. Dette er ett band. Hopalong AKA. Jeg tror at med Aslak, altså meg, inn i bandet, så blir det mer rapping, litt annerledes tekster, og mer roping på konsertene. For min del var det bare et ønske om å gå med hvite, trange bukser. Det var det åpenbart ikke rom for i Gatas Parlament. Eller på dagjobben.
Vi syns kanskje det låter litt mer pønkete enn tidligere?
– Skiva vår heter «Jeg tror ikke jeg har sjel». Det er kanskje det minst pønkrockete navnet det er mulig å komme opp med. Men ... tjæ. Det er litt rap på skiva. Det er en del ganske god gammaldags ska. Så er det noe som lukter litt pønk også. Men vi prøver stadig å overbevise vår venn Robert Dyrnes, som lager sånne «Norsk pønk hyller...»-skiver om å få være med på dem. Og han sier blankt nei. Så vi er ikke pønkrock.
– Men vi stjæler i alle bauger og kanter. Låta «Norge» handler egentlig om det. Alle låtene våre er kjærlighetserklæringer til dem vi har stjælt dem fra.
Dere har med noen gjesteartister også. Fortell litt om dem?
– Vi har mye, i Hopalong AKA. Men vi har ikke stemmen til Ronnie Dread. Han fra Misvær Skaforening. Vi lagde en helt ny skank bare for å få han til å leike på toppen. Dessuten har Knut Nærum skrivi en låt til oss: «Mye bedre nå» er en hyllest til New Public Management. Rare greier.
– Ja, og så, som gamle folk med unger og jobb og sånt, så har vi selvfølgelig tatt med ungene våre på skiva. Bare de talentfulle av dem, altså.
Dere kjennes som et klassisk festivalband. Blir dere det nå også?
– Jepp, men ikke før til neste sommer. I år er det fotball-EM, så da fikk vi ikke tid. Hopalong AKA er egentlig litt som Norges kvinnelandslag i fotball. Vi sliter noe jævlig med å spille oss ut bakfra, men når vi først kommer i skåringsposisjon, da er vi verdens beste band.
– Så når vi først dukker opp på den lokale festivalen din, da kan du være blodsikker på at konserten kommer til å riste i beina dine i mange uker etterpå. Spørsmålet er bare om vi i det hele tatt kommer oss helt dit. Vi holder oss stort sett borti hjørnet.
Helt til slutt – hvem er det som har laga det knallfine coveret?
– Hopalong har en gammal tradisjon: Coveret skal være en tegning. I god gammaldags europeisk tegneseriestil. Så hvem som får oppdraget fra album til album, det utløser veldig mye konflikt innad i bandet. Alle vil ha sin favorittegner. Og vi krangler mye om tegneserier. Men akkurat på denne skiva var det verken tvil eller tenners gnissel. Sjølveste Knut Nærum takka ja til oppdraget. Han kunne vel ikke annet, når han allerede har skrivi en låt til plata.
– Dermed er alle glade, og kan lene seg tilbake i lenestolen på fredagskvelden med en Knut Nærum. Akkurat som i de glade gamle dager.